Visumproblemer...

Foto: Gro Saugerud. Ulver i Kolmården

Det er bare 5 hele dager til jeg reiser til USA og Wolf Park! Reisenervene er på utsiden av kroppen og det er flyreisen som er marerittet. Det jeg trenger er en 100 % garanti for at flyreisen går bra ? men det finnes vel ingen sånne garantier?.

 Jeg skjønner ikke at folk tar sånne flyturer med stoisk ro! Daglig leser jeg på facebook at den ene og den andre skal hit og dit og gleeeeeder seg! Jeg gleder meg vilt til å komme fram, men er det ingen andre der ute som har det som meg når det gjelder å fly????

 En del praktiske ting gjenstår, men jeg tror jeg har passe kontroll nå. Det store spørsmålet er faktisk visum?. Alle ? bortsett fra ambassaden ? sier jeg reiser til USA uten Visum. Jeg har ESTA innreisetillatelse. Jeg skal være i WP som frivillig, betaler for mitt opphold, skal være turist, på ferie, ikke jobbe og ikke studere. Og jeg skal hjem om en måned. Så jeg skjønner ikke dette. Men jeg har nå søkt visum, men antagelig rekker de ikke behandle søknaden før jeg reiser. Så da må jeg reise på min ESTA tillatelse og håper på det beste. Kanskje jeg blir sendt i retur til Norge og så blir det hjemmeferie allikevel?..

 Det er en merkelig erfaring jeg har med ambassaden i disse dager. Har kun mailkontakt med dem og all kontakt skjer via skjemaer. Tungvint system i grunnen?.  Jeg har bedt om jeg kan få ringe, men det ser ut til å være umulig. Jeg håper der forbarmer seg over meg og gir meg et hastevisum. De er jo tross alt de som vet best her, men verken reiseselskapet, det jeg finner om visum på nettet eller Runar (en kollega som har vært i Wolf Park mange ganger), mener at jeg trenger det? Jeg håper denne gangen at ?alle andre? har rett.

 Wolf Park har riktignok gitt meg signaler om at det har vært problemer for andre frivillige ? derfor anbefalte de meg å sjekke med ambassaden.  Så det er gjort, men litt sent. Og det får jeg ta på min kappe??. Håper alle krysser fingrene så jeg får ordnet papirkaoset.  Neste blogg håper jeg blir en glad-blogg med alle papirer inntakt , Xanor innabords og flynervene under kontroll! 

Tannfellingen er over - og spøkelsesalderen har begynt!



Kelsie er nå 5 mnd og tannefellingen er over. Under tannfelling, får de ofte dårlig ånde og bitebehovet øker. Kelsie har vært veldig enkel hva biting angår. Av erfaring vet jeg at retrievere har en tendens til å bite mye (valpebiting) og kan være hardhente og voldsomme. Forklaringen er at de er apportører og vil ?fylle munnen?. I sosiale situasjoner vil de gjerne bære, men små valper er ikke så myke i munnen som de voksne.  Men vi har jo en hund til, og hun har nok vært  Kelise sitt tyggebein. Men hun tåler det og sier i fra hvis hun er for voldsom. Og så har hun også fått sin egen plass i en sofaseng i stua som gjør at hun kan få litt pause fra valpen hvis hun trenger det.

Kelsie har kommet i spøkelsesalderen. Litt har det med alder å gjøre og litt har det med mangelfull sosialisering. Kelsie røk jo korsbåndet da hun var 12 uker og da gikk det 14 dager med helt ro. De neste ukene måtte vi være forsiktige med alle fysiske utfordringer; både turer og lek med andre hunder.  Det har jo sin pris ? selv for en labrador. I forrige uke begynte hun plutselig å ?boffe? og reise ragg hvis hun så andre hunder og mennesker på avstand. Så da var det bare å ?ta tyren ved hornene?.

På valpekurset hun har deltatt på, har hun ikke fått leke med de andre valpen pga av skaden. Men nå fikk korsbånd være korsbånd. Det kan jo ikke ryke to ganger! Så da var det tid for lek og moro med de andre valpene ? også for Kelsie sin del. Så var det tur på hundehytta og møte med flere voksne hunder og hun fikk løpe løs (i langline) å leke med de andre.  Så var det by-trening. To lange økter gjorde underverker. En stor forandring på noen få dager  ble resultatet! Og jeg ble så glad for at det ikke sitter så langt inne. Men vi må opprettholde prosessen og jobbe videre mot målet; en trygg og fin hund.

Vi har begynt på litt mer organisert trening. Hodet begynner og modnes litt og hun er mottakelig for øvelser som krever litt mer konsentrasjon og ro i kroppen.  Dagens øvelse har vært ?felles dekk? og hun ligger lenge når jeg står på kort hold.  Jeg kan gå foran, bak og på siden av henne uten at hun flytter seg og hun er så tålmodig som man kan forvente av en 5 mnd. gammel valp.



Jeg er storfornøyd med Kelsie ? bortsett fra det siste døgnet?. Hun har fått diare med påfølgende gasslekkasje så her brenner vi duftelys for harde livet.  Hun faster akkurat nå for å roe magen. Og en labrador blir jo ikke akkurat lykkelig av at magen er tom. Men jeg blir heller ikke så lykkelig av at magen er tømt inne i stua ? så nå er det sånn det blir i dag.

 Ny blogg kommer snart ? Kelsie opplever daglig nye ting som vi gjerne deler.  Snart kommer en oppsummering av nyttige tips i forhold til valpetrening, men frem til da ? nyt våren og kos dere med de firebente!

Kelsie er blitt 5 mnd!

Kelsie er blitt 5 mnd. og alle hjørnetennene er nå borte. Nå er det bare noen jeksler som gjenstår, så er er tannfellingen over. Hun har begynt å vise interesse for å bære mer i munnen og vi har derfor begynt med "bæretrening" - dvs. en form for apport hvor hun bare går og bærer dummien i munnen uten å tygge, filleriste eller leke med den. Hun bærer gjerne båndet sitt, pinner og alt mulig hun finner. Men det er jo ikke lov - så derfor får hun en "bærejobb" i stedet. Det er nok ikke fullt så moro med det som er lov, men det går fint korte strekker av gangen.

Jeg er fortsatt usikker på om korsbåndet er røket, men jeg behandler henne som om det er riktig diagnose. Fra hun var 12 uker og flere uker fremover, ble hun frarøvet mye sosial trening. Ingen lek med andre hunder, lite tur og mest ligge - stille -  inne - hverdag. Det er jo ikke spesielt utviklende og dette var en større bekymring for meg, enn korsbåndskaden selv. Hun er en labrador - rundt i kantene på alle vis. Men ALLE hunder trenger jo sosialisering...

Spøkelsesalderen har innhentet Kelsie. Hun liker ikke at andre hunder bjeffer, hun kan boffe litt på plutselige hundemøter og være litt forsiktig når vi møter mennesker i rare situasjoner. "Rare situasjoner" i Kelsies øyne er for eksempel en gjeng ungdommer som sitter inne i et buss-skur og tuller med en jo-jo, det kan være noen som går litt rart eller ting som avviker litt fra "normalen". Så nå får korsbånd være korsbånd og vi setter i gang med valpeslipp, mere hundelek og mye mere by-trening og annen miljøtrening! Det er ingen bønn!

Kelsie er en selvstendig, liten frøken. Tidlig så vi at hun gjerne ville eie ting hun fant (les: stjal) rundt i huset. Hvis hun fant noe som kunne bites på eller bæres, så var ikke velviljen til å levere det fra seg så veldig stor. Bytte med noe annet eller en godbit, går bra. Men det blir fort litt kaos hvis vi ikke har noe for hånden. Det er tydelig at det sitter litt langt inne hos henne det å "eie" tingene sine. Hun viser aldri aggresjon, men stikker gjerne unna - innimellom bord og stoler og alle steder som er akkurat passe for henne - og ikke for oss....

Jeg skulle i et møte for et par dager siden og skulle "bare" lufte hundene på en avsidesliggende parkeringsplass. Langlinen lå i bunnen av all bagasjen, så jeg slapp bare Kelsie helt løs. Innkallingen fungerer jo ganske bra, så jeg tenkte ikke så veldig mye over manglende langline. Det burde jeg ha gjort.... Parkeringen lå i tilknytningen til en dyrepark og hun fant selvfølgelig en kokosnøtt av alle ting. Og gjett hvem som for avgårde med nøtta... Og dermed ble jeg en helt vanlig, ordinær, gjennomsnittelig hundeeier. For til meg hadde hun ikke tenkt å komme. Og det var 10 minutter til møtet skulle starte. Hun løp rundt på et par meters hold. Opp i snøkanter, forhandlinger var nytteløst og livet var en lek. Så der sto vi da. Kelsie med ei kokosnøtt. Og jeg uten hund.

Men man kan jo ikke bytte brødsmuler mot diamanter, så dermed måtte jeg på jakt etter kokosnøttene. Altså - jeg måtte også finne meg ei kokosnøtt. Heldigvis for meg, var det et lager av nøtter som var kastet for vinteren. Så da var det bare å sette i gang med å leke med kokosnøtta mi og gjøre den ti ganger mer interessant enn den hun selv hadde. Heldigvis er hunder (valper) ganske lettlurte og hun ble fort overbevist om at min kokosnøtt var finere enn hennes, så dermed ble situasjonen reddet. 

Dagen etter var det bare å pakke sekken og dra til skogs. noen venner av meg skulle trene felt, så jeg så mitt snitt til å trene avlevering! Vi la gjenstander ute i feltet og allierte oss med langline, godbiter, to tennisballer, tålmodighet og optimisme. Hun var ikke veldig interessert i gjenstandene, så vi la ut en ball. Og den ville hun gjerne ha. Det var ikke søket i seg selv som var så viktig, men leveringen av det hun fant. Jeg skal si langlinen kom til sin rett, for hun var ikke det spor mer velvillig til å levere fra seg ballen enn kokosnøtta. Men nå var jeg forberedt og byttet likt mot likt. I det hun kom med ballen, fikk hun en ny. Og sånn holdt vi på til hun forsto spillet. 

Treningen ble avsluttet bra, men det er en vei å gå. Vårdagen i skogen ble litt alvor, men mest en fest, for hundevennene var på plass og lyder og lukter forandrer seg hver dag. Vi fikk også trent på å være bundet til et tre og vente. Og det gikk veldig bra! 



Kelsie ligger og snorker og sover etter kveldens tur. Hun vil gjerne jage blader som fyker i vindværet, men det er ikke lov. Vi har trent gå pent i bånd hele turen og vi har trent på hundemøter og møte med mennesker. Det er ikke rart hun er sliten. I morgen er det en bytur som er planen. Så da håper vi på opphold og sol, mange utfordringer og så får vi la hodet få hvile med en kosetur i skogen etterpå. Valpekurs i morgen kveld får være prikken over i `en med valpeslipp og lek og trening som skal forberede henne på voksenlivet.




Så som så med trening :-(

Kelsie er snart 5 mnd.


Korsbåndskaden til Kelsie ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Jeg regulerer den fysiske mosjonen slik at benet ikke overbelastes og det er nå utfordrende å finne den rette balansen. Balansen mellom hva hun klarer fysisk og hva hun trenger mentalt. Hun går nå på Dr. Baddekys fiskeolje, glukosamin og grønn leppemusling. Dette i tillegg til valpefôret vi bruker. I tillegg har vi fått tilsendt DAP som et halsebånd - hvis hun skulle trenge hjelp med å finne roen.

Halsebåndet har vi ikke brukt enda. Hun er en rolig og grei valp så lenge hun får det hun trenger. Hun og Bess har funnet roen, hun valpebiter veldig lite, tannfellingen er i full gang, hun går på valpekurs (dvs. Jarle er med på alle valpekurskveldene jeg avholder - og trener henne i å være rolig, bli håndtert, gå pent i bånd, komme på innkalling og alle andre øvelser som inngår i kursene våre). Det eneste hun ikke kan være med på er valpeslipp. Vi sparer den sosiale delen til omgang med voksne hunder som har litt annen kroppsbeherskelse enn de små valpene.... 

Våren byr på nye muligheter i skog og mark og i går hadde vi vår første vårtur med grilling og kos på skauen. 6 hunder fikk være hunder - og vi 4 tobente, fikk kost oss i vårsola og ladet batteriene. dagens opptur for hundene var nok grillingen. Selv om det viste seg at grillingen egentlig bare var en nedtur for hundene.... ALLE de gode pølsene og luktene - og ikke èn pølse ble tildelt de håpefulle på 4.... 

Men skuffelsen varte ikke lenge. De fikk jo lov til å leke, være sammen og nyte nye lukter. Kelsie har en god evne til å slappe av og da jeg lot benet få litt hviletid og hun måtte ligge litt for seg selv i bånd, så var det uten et pip. Hun la seg bare ned på gresset og koste seg i sola.

Bess er på starten av løpetiden og Vinni satt på sjarmørknappen. han er ett år - hun snart åtte - så hun var ikke akkurat imponert over kurtiseringen.....

Det kommer til å bli mange flere turer i skogen fremover! Og så må vi ta fatt på mer konkret treing igjen. Men Kelsie er en enkel valp. Hun er rolig inne, uredd, grei med folk og fe - det er ingenting å klage på egentlig. Så neste tur må bli litt mer utfordrende i byen. Gå pent i bånd må skjerpes inn og en by-dag kan gjøre underverker på en litt nedprioritert øvelse....


Vinni rekker tunge og synes kanskje at vi to-bente er noen raringer........?

Kelsie vokser og vokser....

Kelsie er nokså nøyaktig 4 mnd. og hun vokser i kropp og sinn. Etter to måneder med intens langlinetrening, begynner vi å komme nærmere mål hva "avstandslydighet" angår. I påsken har vi latt langlinen ligge igjen hjemme under turer i fjellet. Lite folk og forstyrrelser har gjort sitt til at jeg har "gamblet" litt og latt Kelsie bevege seg uten lina på slep. 

Langline er en stor fordel og det er i grunnen idioti å ta den av allerede nå. For min egen del kan jeg slappe helt av og vite at jeg har 100 % kontroll på alle situasjoner. Og det smitter selvfølgelig over på hunden. For et par, tre uker siden, glemte jeg linen da jeg skule lufte. Og den gang gikk jeg på litt mer folksomme turområder. Jeg vil jo helst ikke at mine hunder skal være til bry for noen andre og kjente det ble veldig mye kav hver gang vi møtte på folk. Jeg ble stressa, valpen ble stressa og ikke minst - de vi møtte lurte jo på om jeg hadde en blanding av krokodille og gud-veit-hva - sånn som jeg bar meg. Det var litt vanskeligere å gå med senket skuldre da jeg måtte rett og slett erklære hundeholdet mitt ute av kontroll - men desto lettere å gå med senket hode....

Men jeg valgte allikevel å gå uten line på mine små påsketurer. Vi møtte ingen, så jeg fikk jo ikke testet ut om det var noe mer kontroll å spore. Men i rolige omgivelser fungerer alt perfekt.  Så det er jo en start.

Mange har sendt meg meldinger med spørsmål om hvordan det går med Kelsie. Og det er korsbåndskaden som er i fokus. Jeg må nok bare innse at korsbåndet er røket. Men hun fungerer faktisk veldig bra sånn som det er nå. Uansett har vi som er involert i alle beslutninger, blitt enige om å vente til hun er mye, mye eldre før vi tenker på operasjon. Det ser ikke ut som har det minste vondt og jeg har sakte med sikkert begynt å trene henne igjen. Jeg holder fokus på "blivende førerhund" og legger lista deretter. Hun har fått mye mindre trening enn noen av mine tidligere hunder, men det ser ut som hun takler det veldig bra! 

Vi har akkurat kommet hjem fra noen dager på fjellet og hun oppfører seg eksemplarisk. En rolig og balansert valp som takler alle miljøskifter med stoisk ro. Til og med, en litt i overkant grinete og eiersyk Border Collie, manipulerer hun med full styrke.  Det er akurat som hun skjønner at "tomme tønner rumler mest" og at det ikke er så mye å bry seg om.

Begge hundene ligger rett ut og sover og slapper av etter noen intense dager i fjellet. Vi er tilbake på gården og en ny uke på jobb. Neste uke er det Drammen, valpekurs og bytrening som står på dagsorden. Men frem til da får vi kose oss blant folk og dyr i 1000 meters høyde og nyte påskesola som fortsatt skal skinne mange dager til!




 

Dramatiske uker for Kelsie!



Forrige blogg: "Bekymring for Kelsie" følges nå opp med denne. Vi må tre uker bakover i tid. Jeg dro på jobb til Danmark torsdag morgen og Kelsie skulle passes av min beste venninne de første dagene, før Jarle tok henne over igjen. Det tok kun en dag før Hanne sendte bekymringsmelding. Kelsie dro litt på bakbenet og haltet. Fredag ble det veterinærbesøk - og mistanken om et røket korsbånd ble sådd. Smertestillende og betennelsesdempende middel (Metakam) ble gitt og hun måtte holdes i ro. Akkurat som det er enkelt med en valp på 12 uker.....

Da jeg kom hjem på søndag kveld, må jeg si hjertet sank rett ned i magen. Hun tro ikke på benet i det hele tatt og høyre bakben "hang" fra kneleddet. Jeg har holdt på med hund i 30 år og har sett og opplevd mye - og jeg ble helt sønderknust. Mistanke om korsbåndskade? For meg var det ikke mistanke - det var et faktum sånn som det så ut for meg der og da. 

Jeg ringte ned til Veiviseren på mandag med en nedslående beskjed om at jeg var redd at korsbåndet var røket. Da var det bare å få bestilt time på NVH (Norges Veterinærhøyskole) og holde henne i ro og på smertestillende frem til torsdag. 

Torsdag bar det inn til Oslo og etter en undersøkelse og røntgen, ble det konstantert det jeg fryktet, korsbåndet var røket. Jeg må ærlig innrømme at jeg gråt min modige tårer. For framtiden for Kelsie ble jo bekmørk! Ingen (verken NVH, Veiviseren eller jeg) har hørt om valper på 12 uker som ryker korsbåndet. Og den første skulle altså være Kelsie? Ingenting kan forklare hvordan skaden har oppstått. Hanne har passet på henne som en smed og ingenting kan forklare hva som har skjedd. Jeg ringte rett ned til Veiviseren og fortalte nedslående nytt - og heldigvis var det bare støttende ord å få. Det lettet jo litt på situasjonen.



Jeg hadde jo virkelig ambisjoner om å lage verdens beste utgangspunkt for en blivende førerhund og vi hadde jobbet nokså mye allerede. Hun var jo et naturtalent og jeg må innrømme at jeg ble skuffet og lei med på alles vegne. For Niel var ganske klar i sin beskjed; med et røket korsbånd var hennes framtid som førerhund over. Et lite lys var at hun kanskje kunne gå som avlshund - men det var kun et vagt "kanskje".... 

NVH hadde en dyster diagnose og en dyster spådom. Det sto mellom operasjon til 15 000 - 25 000 eller avlivning. Det kunne ikke bli mer dramatisk for Kelsie sin del. Men hvem er det som avliver en valp på 12 uker da??? Selv om hun ikke er min og jeg bare har hatt henne i 4 uker......  Tankene kvernet og det hele var bare trist!



Kelsie ble holdt i ro i et par uker, mens vi fikk sett an situasjonen. Jeg reiste til fjells på jobb og hadde hundene med meg. Jeg hadde en ukes tenketid og i løpet av den uken ble hun først bedre og så haltet hun plutselig litt anderledes igjen. Niel ringte som avtalt fredag - en uke etter at vi hadde vært på NVH. Jeg sto i gaupegården og hadde en veterinærjobb med gaupene, så det var ikke tid for prat. I mellomtiden tok jeg en prat med veterinæren jeg jobbet sammen med - en gammel og god ringrev. En fantastisk mann med et varmt hjerte. Jeg ba om råd - og hans tale var klar. Ikke operer henne. Det vil si; avliv henne. 

Jeg fikk snakket med Niel og med tanke på at hennes fremtid i Veiviserens tjeneste var mer eller mindre over, kunne det ikke forsvares å bruke en så stor sum på operasjon. Og nå vil jeg tro at stemingen lett kan koke blant alle som er glad i dyr.... Så for å roe gemyttene før det tar helt av, skal jeg gi dere noen argumenter for og i mot:

  • "Ingen" har erfaring med operasjon av en 12 uker gammel valp og ingen kan derfor gi en prognose som er optimistisk for framtiden
  • en korsbåndoperasjon kan utføres på to måter. Den ene er å kutte vekstsonen og dermes få en ny vinkel på kneet. Den andre er å sett inn nytt korsbånd.
  • Et nytt korsbånd er ikke fleksibelt og vokser ikke med hunden. Derfor vil det antageligvis ryke og nye tusenlapper flyr inn i en eller flere operasjoner.
  • å kutte en vekstsone, gir usikker prognose med tanke på at benet kan vokse feil og dermed skape et annet - og kanskje større problem - enn det utgansgpunktet var
  • Det er smertefullt - mer smertefullt enn å gå med et dårlig kne
  • Det er minst 6 uker helt i ro - mest i bur - etter operasjon
  • Hun mister verdifull sosialiseringstid
  • Med usikker prognose, kan hun ende opp som en hund som "bare" kan bli familiehund. Det betyr at hun kanskje må leve et passivt liv - og ikke kunne delta i et litt over gjennomsnittelig hundeliv som jeg forsøker å tilby mine hunder.
  • Hun er ikke forsikret - så det er et økonomisk perspektiv på det hele. Om man vil eller ikke.


Blir trøtt av sånne turer og påkjenninger..... 

Jeg har hatt en fantastisk dialog hele veien med Veiviseren, Niel og Reidun. Ingen ønsket å avlive Kelsie og jeg fikk derfor et tilbud - et kompromiss: Jeg kunne betale halve operasjonen og Veiviseren resten. Dersom hun kunne brukes som avlshund en gang i fremtiden, ville jeg få igjen pengene jeg hadde lagt i operasjonen. Hvis hun ikke skulle brukes, ville hun overføres til meg og koste meg en halv operasjon. Jeg sa jeg skulle tenke litt på det og gikk runde på runde med meg selv. 

Mange har engasjert seg  - og jeg er kjempeglad for telefoner, sms og facebookmeldinger som har strømmet på. Mange har gode erfaringer med korsbåndoperasjon - og noen har dårlige. Jeg har fått klare og gode råd - og mange lykkeønsker! Men til syvende og sist ender jo avgjørelsen hos meg - og hos Veiviseren.

Kelsie ble bedre og bedre og det  holde henne i ro ble en utfordring! Hun er nå 15 uker og for noen dager siden tror jeg hele den lille kroppen holdt på å eksplodere av energi. Det ble mye restriksjoner og jeg tror hun er overbevist om at hun ikke lenger heter "Kelsie", men "Nei"...... Hun løp over stuegulvet i stedet for å gå. Endevendte teppet i buret, spiste litt sko, tygget som en liten Piraja på Bess og øyenen lyste av "faenskap og ubrukt energi". Og jeg som var skjemt bort me å ha en rolig og grei valp......

Jeg hadde avtalt møte med Niel og Reidun på Veiviseren fredag denne uken. Jeg ville at de skulle se henne og at vi i fellesskap kunne komme frem til en avgjørelse.  Så på mandag, måtte hun bare komme seg på en normal tur. Og gjett om hun var glad! Tirsdag nøt vi solen rundt bålet i skogen og hun fikk gå løs og kose seg. Prisen å betale, var en liten stund med litt mer halting på kvelden, men gevinsten var en lykkelig valp som sov og slappet av og drømte om pølselukt, knitring av bål og sol som varmet pelsen. Onsdag og torsdag ble en kortere tur i langline, men det verste "gøset" var ute av kroppen.

Som en siste forberedelse til møtet i dag (fredag), ringte jeg til Drammen Dyreklinikk som jeg har enormt stor tiltro og tillit til. Jeg pratet med Anna - en dyrepleier som har jobbet i en mannsalder og har et hav av erfaring. Og jeg har stor tillit til henne og fikk akkurat det perspektivet jeg trengte for å kunne ta en beslutning! Tusen takk, Anna! Din hjelp var verdt sin vekt i gull! Det viste seg at Niel også hadde tatt kontakt med andre veterinærer vi endte opp med akkurat samme løsning og konklusjon:

  • Vi lar operasjon vente pga at hun er mye bedre og at hun er så liten, veksten kan forstyrres og sosialiseringen kan bli skadelidende
  • Det finnes ingen erfaring som tilsier at det er en god prognose å operere nå
  • Det finnes mange erfaringer som tilsier at det er gode prognoser å operere en hund som er eldre enn det Kelsie er nå.
  • Det finnes også erfarnger som tilsier at det å vente for lenge med en korsbåndskade, kan føre til forkalkninger. Men den risken tar vi.
  • Vi skal la tiden gå og fortløpende vurdere hennes tilstand
  • Vi er enige om at hun ikke skal gå rundt å ha vondt! (det har hun ikke pr. i dag)
  • Hun skal få Omega 3, grønnleppemusling, glucosamin, svømmetrening og massasje
  • Vi skal forsøke D.A.P for å hjelpe henne å slappe av litt hvis energien tar litt overhånd
  • Hun skal trenes moderat - men vi opprettholder treninsplan mot en super avlshund!
  • Og blir hun veldig, veldig bra i kropp og sinn - har det åpnet seg en mulighet for å brukes i avl. Men det får tiden vise.

Jeg reiste hjem fra møtet med optimisme. Og jeg må bare får skryte av god dialog og støtte fra Veiviseren! Det er ingen hunder som avlives med lett hjerte og avlivning er pr. i dag ikke et alternativ så lenge hunden ikke lider. Akkurat nå lider hun ikke i alle fall! Hun ligger ved bena mine og sover etter en liten klikker-økt med dekk-trening. Hun synes det er kjempegøy med shaping og tilbyr atferder som bare det. Og når hodet er slitent, er kroppen fornøyd!

Jeg har tatt med den frihet å betvile diagnosen. Jeg er ikke sikker på at det er et korsbånd som er problemet  - og langt i fra sikker på at begge korsbåndene er røket hvis det visere seg at jeg har feil. Men noe skaper haltheten, så det er ikke sikkert at en annen diagnose er noe bedre. Men med alle disse usikkerhetsmomentene, så må tiden bare gå litt. For er det noe som er sikkert, så er det vanskelig å spå om framtiden......

Vi reiser til fjells snart og har en lang jobbeperiode foran oss. Det er vel riktignok bare jeg som jobber, men hundene er jo med og lever livets glade dager i fjellet. Jeg håper dere som leser bloggen, respekterer avgjørelsen som er tatt og ikke angriper oss bakfra med sterk kritikk og med tanke om at dere har en bedre forståelse av situasjonen enn det vi har selv.... Vi har bare gode hensikter og intensjoner og dyrevelferden går foran alt. Hun skal få alle mulige sjanser og vi krysser alt vi har for at hun skal bli bra. Nå lar vi tiden gå og forhåpentligvis vil det vise seg at TID er det vi trenger for at historien skal ende godt!




 

 

 

 

La ulven leve!


Med en liten ulvevalp i armene..... (2009)

Jeg har blitt utfordret til å si noe om ulver og dens plass i vår fauna. "Vær så snill - si noe" var bønnen; og  jeg kan jo ikke feige ut og ikke mene noe i den sammenheng.

 I disse dager foregår en WWF-workshop i Tromsø med mål om å redusere konfliktnivået mellom isbjørn og mennesker. Kanskje det samme bør arrangers for alle våre rovdyr? Mennesker og dyr deler jo plass på denne planeten - og vi har kun den plassen vi har tilgjengelig og på deling. Mange utfordringer star i kø og det er mange grunner til dette. For isbjørnens del er det blant annet den globale oppvarmingen som skaper bølger - i ordets rette forstand.

 Sitat: Fordi havisen forsvinner i mye større grad enn før, er det forventet at isbjørnen vil oppholde seg i lengre tid på land. Der vil isbjørnen ha mindre tilgang på mat og i tillegg bli utsatt for forstyrrelser fra den økende menneskelige aktiviteten i de arktiske kystområdene. Når både flere mennesker og flere isbjørner vil bruke de samme kystområdene, kan det føre til flere konflikter. Det samme kan man vel si om de andre rovdyrene våre. Vi bruker de samme områdene og konkurrerer i stor grad om den samme maten.

I 2010 reiste jeg til Afrika og jobbet med et løveprosjekt der. I løpet av de 30 siste årene har populasjonen løver sunket med  90 % i Afrika. Sjefen for prosjektet, David Youldon, sa: "Det er ikke viktig hvor mange løver som finnes i Afrika i dag,  problemet er at bestanden synker så raskt". Og min jobb som frivillig i prosjektet var å være med på bevaring, opplysningsarbeid og tilrettelegging for at innfødte og løver, elefanter og andre dyr kunne leve sammen i samme område.

 Mitt engasjement er også forårsaket av at jeg til daglig jobber med ulv og gaupe. Jeg er inne hos dyrene så og si daglig og har med turister inn i dyrehegnet. Mange frykter ulven, men med ulvens naturlige skyhet til mennesket, er det ikke nødvendig å frykte dette myteomspunnende dyret slik mange gjør i dag.



Når ulv angriper andre dyr - eller i verste fall mennesker - er det naturlig at dette skaper sterke reaksjoner. Men dette kan ikke stå som det eneste argumentet i diskusjonen om ulven (og andre rovdyr) skal være en del av vår fauna. I Norge er det ikke registrert at ulv har drept mennesker - selv med en mye større ulvepopulasjon i tidligere tider.

Enkelte vil hevde at ulven ikke er en truet art. Sverige slår fast at ulvebestanden I Skandinavia må dobles, Bernkonvensjonen mener at bestanden ulv og bjørn må økes og OECD sier at norske rovdyrbestander er for små til å være levedyktige. Og fortsatt mener enkelte av våre politikere at rovdyrbestanden må kuttes enda mer! En kan spørre seg hvor de får ideene fra... Samtidig viser det seg at rundt 80% av Norges befolkning er pro ulv i vår natur.

Sitat fra WWF / Rasmus Hansen : Internasjonale avtaler er avgjørende for å sikre at hvert land ikke gjør som de vil, men forholder seg til felles overordnede mål. Hvis norske politikere utrydder ulven i Norge, så må vel svenskene og russerne få lov til å gjøre det samme? En slik miljøpolitikk er totalt meningsløs. Norsk og internasjonal miljøpolitikk bygger på to premisser: Å stanse utryddelsen av arter og at hvert land må ta ansvar for sin natur. Ulv har alltid vært en del av norsk natur. Opprinnelig var ulven et av verdens mest utbredte pattedyr, men den er nå utryddet fra store områder.

En del argumenter gjentas og ser ut til å ha sterk effekt. Kanskje fordi brutale bilder av døde sau og hunder og skremmende historier setter i gang følelser og sympati for de som blir rammet. Hvis man ser på de faktiske tallene der ulv forårsaker skade på husdyr, er ikke ulven den store synderen. Sitat WWF: Erstatningsutbetalingene i fjor viser at under 5 prosent av sauene er antatt tatt av ulv. Med cirka 30 norske ulver er det neppe den som truer Norges tradisjonelle husdyrnæring



La meg da fremstille dette med tørre tall og fakta. Det slippes rundt 2 millioner sau på utmarksbeite (jeg vil ta for meg tall fra 2007) og omtrent 140 000 lam og sau går tapt på beite hvert år. 40 000 antas tatt av rovdyr og det ble utbetalt erstatning for 31 515 sau og lam som var tatt av fredet rovvilt. Av disse sauene var det 2 049 som var dokumentert  tatt av rovvilt;  noe som tilsvarer 6,5 prosent.

 Tapsfordelingen på de forskjellige rovdyrene er for 2008:

  •  Bjørn: 688 dokumentert og erstattet / 5312 erstattet
  • Jerv: 461 dokumentert og erstattet / 10 375 erstattet
  • Gaupe: 601 dokumentert og erstattet / 9876 erstattet
  • Ulv: 89 dokumentert og erstattet / 380 erstattet
  • Kongeørn: 128 dokumentert og erstattet / 946 erstattet

En kan stille seg spørsmålet;  hvorfor det så lett for rovdyr å ta sau?  Hovedproblemet etter mitt hode følgende:

  • Det slippes dyr på utmarksbeite uten daglig tilsyn
  • Sau har blitt avlet med strengt økonomiske intensjoner og har mistet sin naturlige evne til å forsvare seg selv og sine lam. Dermed blir sauene lett bytte for et rovdyr på jakt etter mat.


  • Gjennom mange år har det vært satset mer på erstatninger enn på forebyggende tiltak.

 Tiltak som kan nevnes -  for å være litt konkret i debatten - er feks:

  • flytting av sau
  • avkorting av beiteperioden i utmark
  • rovdyrsikker inngjerding
  • gjeting, bruk av vokterhund
  • felling av problemindivider av rovdyr med mer.

Det som overrasker meg i debatten rundt rovdyr, er at lite folkuseres på de 100 000 andre sauene som går tapt. Hva med dem? Disse hører vi sjelden om. Det ingen som står på forsiden av VG og gråter over dem! Og i mine mange år i dyrevernet, var det også få bønder som hastet ut for å sjekke varsling om døde sau som lå i skogen. Er ikke sykdommer, død forårsaket av giftige planter, ryggvelt, drukninger, påkjørsler og ulykker like tragisk for en dyreeier som et rovdyrtatt indvid?



Ingen kan overbevise meg om at en bastand på rundt 30 ulv er det som truer husdyrnæringa!

Den skandinaviske ulvestammen har nå vokst til drøye 250 dyr, men er fortsatt vurdert som kritisk truet i Norge og sterkt truet i Sverige. Jeg vil derfor fokusere på andre sider av saken. Hund / ulv konflikt ser ut til å være et nytt fenomen. Eller i alle fall et aktuelt problem. Man kan jo stille seg spørsmålet; er det ulven som oppsøker hunder eller er de thunder som oppsøker ulven? I de fleste konflikter mellom hund / ulv er det ofte vidtgående jakthunder som er hyppigst representert. Det forekommer tilfeller der hunder blir tatt - eller forsøkt tatt - da de står I bånd, men dette er heller sjeldent.

Ulv har en enorm tilpasningevne og kan tilpasse seg å leve I et menneskedominert miljø. I dag anses det som en naturlig atferd at ulv krysser vei og befinner seg nær bo-områder. Ulver vil allikevel vise avbøyende atferd overfor mennesker på en avstand av ca 50 - 450 meter. Ulver som ikke viser dette, anses som habituerte og kan selvfølgelig utgjøre en fare for menneskers sikkerhet.

Med en sårbar og liten bestand, finnes det liten mulighet til å luke ut "problemdyr". Vi burde paradoksalt nok og strengt talt ha en så stor bestand at slike dyr kan tas ut. Det har vist seg på den Skandinaviske ulvestammen at knallskudd har hatt god effekt og kan være et godt alternativ til jakt.

Et annet fokus når det gjelder forvalting av ulv, er de gangene ulver skytes ut legalt eller illegalt. For å kunne forvalte vår ulvestamme på en sunn og bærekraftig mate, må vi ha kontroll på de dyrene som eventuelt må skytes ut av ulike årsaker. Dersom lederdyret (avlshannen eller avlstispen) skytes ut, vil det kunne gi konsekvenser som skaper større problemer enn det dyret gjorde i utgangspunktet. Flokken kan lett fordele seg i mindre enheter og skape nye revir. Dette skjedde blant annet med Kongsvinger / Årjeng flokken. Etter at lederhannen forsvant, ble reviret delt i tre mindre enheter. Dette vil føre til økt ulvetetthet lokalt - noe som sikkert ikke var hensikten ved uttaket.




Et interessant bilde gis ved Yellowstone nasjonalpark der gjeninnføringen av ulv etter 70 år uten dette rovdyret (som særlig jager wapitier), utløste en hel rekke forandringer som også gjenoppretter nasjonalparkens levesteder.

Yellowstone uten ulv 1926-1995:

Wapitier åt for mye av den pil-, poppel- og buskveksten som hindrer erosjon langs vannløpene.Fuglene mistet reirplasser. Levesteder for fisk og andre vannlevende arter ble borte fordi vannløpene ble bredere, grunnere og uten planter som gir skygge på bredden og dermed også varmere.

Osp: Trærne i dalene nord i parken, der wapiti­er overvintrer, nådde sjelden sin maksimale høyde fordi hjorten åt nesten alle de nye skuddene.

 Prærieulven ble tmer allrike. Selv om de ofte tar wapi­­­ti­kalver, fanger de først og fremst mindre pattedyr som jordekorn og markmus, noe som begrenset maten for rev grevling og rovfugl.

 Yellowstone med ulv 1995 - nå:

Wapiti Bestanden har blitt halvert. Flere harde vintrer i strekk like etter gjeninn­føringen av ulvene samt tørke har bidratt til ned- gangen. En sunn frykt for ulvene hindrer også wapitiene i å bli hengende ved vannløp, der det kan være vanskeligere å unnslippe et angrep.

Osp: Langt færre nye skudd blir spist av wapitier. De nye lundene har noen steder nådd 3 - 4,5 meters høyde.

Prærieulv: Ulveangrep har redusert antallet. De færre prærieulvene kan ha vært medvirkende til gaffelbukkenes gjenopp­blomstring i nasjonalparken.

Pil,poppel og andre planter har begynt å stabilisere bredden på vannløpene og gjenskape de naturlige løpene. Greiner som henger utover, skygger igjen for vannet og tiltrekker seg fugler.

Bever:  Antallet kolonier nord i Yellowstone har steget fra 1 til 12 nå når noen vannløpsbredder har vokst til særlig med pil (en viktig næringskilde for bever). Beverdemningene skaper småsjøer og sump der det kan leve fisk, padder, fugl og småpattedyr ? og mange insekter som de kan leve av.

Åtsler: Ulven dekker ikke til byttet sitt, og det har ført til at matforsyningen har økt for åtseletere som f.eks. hvithodet havørn, kongeørn, prærieulv, ravn, skjærer ­og bjørn.

Det er dette perspektivet som er viktig i diskusjoene! Hvilke rolle spiller rovdyr for vårt økosystem? I Norge har vi for stor elgbestand som fører til nedbeiting av trær.  Når trærne forsvinner, vil også enkelte fuglearter forsvinne. Hva med flåtten som mange frykter? Flåtten lever på hjortedyr, og ved et stort antall hjortedyr, vil flåtten formere seg. Ved lite nedbeiting av vegetasjon, vil også flåtten få gode vekstvilkår. Men på den annen side; Om lag 50 arter dør ut hver dag, ifølge FNs anslag. Men igjen: Hvem vil savne flåtten, om den forsvant? Og når det er sagt; hvem vet, kanskje vi får noe mye verre i stedet om flåtten dør ut?

 Og eksemplene er mange, mange fler - og skrekkinngytende!

Vi trenger en balansert natur og en forståelse og motivasjon til at alle må få ha sin plass. Det er på tide at noen snakker rovdyras sak og derfor hever jeg røsten. Vi står overfor den sjette utryddingsbølgen. Den er en realitet, det er ingen uenighet blant forskerne om det. Arter forsvinner i en takt som er mye raskere enn normal evolusjon. Det er heller ingen uenighet om at artstapet er menneskeskapt. Nå må vi ta ansvar! Og diskusjonen og fokus må endres! Vi må legge større vekt på bevaring og forebyggende tiltak istedet for redusering og fjerning.

Jeg forstår problemene - jeg forstår bare ikke løsningene som praktiseres i dag. Og denne bloggen ble født via en bønn på facebook. "Vær så snill - si noe". Så nå er det sagt; Vern om vår natur. Vern om våre rovdyr!




 

 

Wolf Park! Avreise bestemt!



Endelig har jeg fått bestilt flyreise. Etter å ha lett på nettet på restplasser og Expedia, tok jeg en enklere vei. Jeg ringte til Bennett Ferie i Drammen og ba om litt hjelp. Reiserutene jeg selv hadde funnet var lange som et vondt år! Og jeg ble egentlig ikke verken klokere eller roligere av å føle det hele uoversiktelig. "Alle" sier at jeg må bestille på nettet. Men jeg synes ikke det er så enkelt, jeg. Så da gjorde jeg det på min måte. Kanskje ikke den beste eller billigste - men for meg hjalp det på alle vis! 

På Bennett fikk jeg kjempegod hjelp og gode råd. Jeg fortalte om flyskrekken jeg lider av, og fikk som råd å bruke SAS, mellomlande på Arlanda / Stockholm og fly direkte videre til Chicago. Derfra er det 2 timer til Lafayette / Indiana og det var gode reise - og ankomsttider. Så nå kan jeg puste lettet ut. For litt under 7000.- kommer jeg meg tur/retur til USA, vindusplass og kun ett sete ved siden av meg. Så da kan jeg sove godt gjennom turen ved hjelp av litt kjemiske virkemidler :-)

Nå er det den Amerekinske Ambassade i Oslo som gjelder for å høre om Visum. Det har visst vært litt problemer med Visum for de som skal jobbe i WP. Så nå må jeg sjekke hvordan mitt opphold påvirker innreisemulighetene. Jeg er der som frivillig, som en "lærling" og litt som "media". Jeg skal ta en telefon for å sjekke og krysser fingrene for at ikke papirer skal hindre reisen. 

 

                  

Bildene er sakset fra Wolf Park sin hjemmeside: www.wolfpark.org

En telefon var ikke nok. Jeg må sende mail for å få svar på det jeg lurer på. Puh! Skal ikke være lett, men mail er i alle fall sendt til oslovisa@state.gov. Så da får jeg håpe de er raske til å svare så jeg får bestilt billetten og senke skuldrene. 

Det kiler så siiiiinsykt i magen! En høy prosentandel gleder seg, en litt mindre gruer seg..... Kan ikke en eller annen sponse meg et flyskrekk-kurs da? Veslemøy har allerede tipset om rødvin. Men her må nok sterkere lut til. Xanor funket veldig bra sist - så de blir nok mine følgesvenner denne gangen også....   78 dager igjen! Jeg gleder meg til det som venter!

 




 

Bekymring for Kelsie




Denne bloggen tenkte jeg skulle handle om Kelsie`s rampealder. Hun er født 23.11.2012 og det betyr at hun er 3 mnd. Det er den aldersgruppen som valper får eierne til å få et desperat behov for kurs - og det er kanskje ikke så rart.. Nå er det bare å utstyre seg med god hørsel ( høre etter kjever som tygger på "noe") og øyne i nakken. Kelsie har så smått begynt å spise på sko (og tepper)  og evakuering er i full gang. Nå er det om å gjøre å huske å sette skoene bak grinda og selv ta konsekvensen hvis det glemmes.
På fôrvertsamlingen fikk vi klar beskjed om at det var kun veterinærutgifter som ble dekket. Ikke en oppspist sofa og alt det som følger valpetiden. Og det kan jeg forstå - det ville bli bra dyrt for førerhundskolen dersom de skulle dekke det som 90 valper fortærer gjennom valpetiden.... 
Det å bi renslig krever litt oppfølging, men det går veldig bra. Etter et par - tre dager med Metcam, ble det en stor forskjell på tissing inne. Jeg var optimist et par dager, men så; skikkelig nedtur igjen. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet....Hører sildring - ingen varsel. Men nå ser det ut til å endre seg. Det er kun noen få ganger uhellet er ute (inne), så nå tror jeg Kelsie begynner å nærme seg forståelsen for hva det vil si å tisse UTE
Vi jobber hardt med ordet "gå ut" (av kjøkkenet). Denne skal vi nok slite en del med.... Kjøkkenet er jo forgården til himmelriket! Masse smuler og gode lukter som er et Eldorado for en liten labbis! Men etter mange (MANGE!) repetisjoner, begynner hun å forstå hva "gå ut" betyr. Akkurat nå betyr det: gå først inn, bråsnu, løp ut, sitt pent og vent på godbit. Så vi har bomma litt på timingen her... Men vi øver og justerer. Det viktigste er å trene positivt og ha en glad hund. Selv om kjøkkenet er blitt rød zone. 
Behov for aktivitet øker og behovet for søvn minker.... Hun er veldig rolig og grei, men krever litt mer aktivisering. Jeg er veldig forsiktig med henne - hun får fine turer, men passer godt på at ingen hunder leker for heftig med henne eller at hun kan skade seg på noe vis. Men - bekymringene har nå senket seg! Kelsie halter. Veldig!
Bloggen som skulle handle om det å ha rampetet valper og mange treningstips rundt dette, har forandret seg til å bli en blogg full av bekymring. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men torsdag begynte hun å dra på benet. Hun har vært fri for alle lyter, så dette kom overraskende på meg. Jeg var i Danmark og hadde levert henne dagen før og torsdag kom førtste bekymringsmelding fra hundepasser. Fredag var det verre og hun ville ikke trå på høyre bakben annet enn sporadisk. Det endte med veterinærbesøk og ny runde med Metacam. Ingen diagnose ble gitt ; kanskje en strekk eller i verste fall; korsbåndskade! 
Da jeg kom hjem på søndag og fikk se henne, ble jeg kjempetrist! Hun trår kun sporadisk ned på bakbenet og for meg ser det ut som en typisk kosbåndskade. Men jeg er nå en gang skrudd sammen sånn at det hender at mine bekymringer tar litt overhånd.  Jeg tror mange ville kalle det krisemaksimering....
I dag; mandag, er det ikke noe bedre. Behov for tur må vike for lufting i bånd - kun for å tisse og gjøre fra seg rett utenfor døra. Ellers er det ro,ro,ro som gjelder. Derfor ble en telefon inn til Veiviseren. De ville gjerne ha henne inn på Veterinærhøyskolen for full undersøkelse. Torsdag blir det Oslotur - ikke så koselig som sist med trening og tog-tur, men for en sjekk, røntgen, scanning og det som må til for å finne ut hva som er feil.
Det er en gåte hvordan hun har blitt så halt. Frem til onsdag var det ikke et eneste tegn på vonde bein. Jeg blir vel klokere etter besøket på veterinærhøyskolen på torsdag. Den beste beskjeden jeg kan få er at det kun er en liten vridning eller en strekk som bare trenger litt tid. Den verste orker jeg ikke tenke på. For det kan jo hende at Førerhundskolen ikke vil bruke penger på å operere en liten valp som de ikke en gang vet om de skal bruke. Og en korsbåndskade er ikke en billig operasjon. ARGH! Jeg blir helt sprø av meg sjøl! Snart 45 år og krisemaksimerer som en fjortis! Kelsie har fått en plass i hjertet vårt og det er klart vi er redde for henne. Jeg krysser alt jeg har og håper at vi kan puste lettet ut på torsdag.
Ny blogg kommer på torsdag! Forhåpentligvis en glad-blogg!

Bytur i Drammen!

Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her......


Kelsie synes nok det er seg.....

Kelsie er 12 uker og i dag brukte vi 1 1/2 time i Drammen. Miljøtrening er i fokus og det ble gjort noen nye oppdagelser med tanke på hva som bør trenes.... Hun går veldig fint i bånd og er "kald i hodet". Det betyr at hun ikke reagerer sterkt og voldsomt på noe - er moderat i kontakt med hunder og mennesker og lett å avlede og veilede. Men et par ting er satt på lista hvor det står "må trenes mye"....

1: Å se seg selv i vinduet.... Mange bygninger har vinduer som går helt ned til bakken. Og det er helt umulig å fortstå at det ikke er en annen hund som går ved siden av! Så det ble en del frem og tilbake trening på Union. Det var nok mange som lurte på hvorfor vi vandret frem og tilbake, frem og tilbake - men målet var å vanne ut interessen og få noe å belønne. Det gikk ikke så veldig lang tid før hun valgte bedre løsninger enn å leke med en vindus-hund. Men vi har et stykke igjen før hun er overbevist om at vindus-hunder ikke finnes....

2: Duer på torget (antagelig fugler generelt): Her våknet fuglehunden! Så da var det bare å kjøpe bolle, fôre duene og innta plassene. Hver gang hun prøvde å jage, fikk hun et rolig nei. Men treningsfokuset var å belønne at hun valgte å la være. Så med klikkeren og godbiter (bedre godbiter neste gang!) gikk det ganske greit til slutt. Men - dette er nok en lenger vei å gå, så torget blir vår arene en stund fremover. 


Bare se, men ikke røre.....

Det har mor så ofte sagt.... (er ikke lett da..)


Men gikk veldig bra til slutt :-)

Vi tok oss den frihet å tusle inn på Magasinet i Drammen. Hun hadde på seg vest og jeg hadde "bevis" i lomma at dette skal bli en førerhund. Det tok ikke lang tid før en Securitas-vakt stoppet oss. Det gikk egentlig veldig greit og vi fikk råd om å ringe senterledelsen før vi skulle inn å trene. Og det gjør vi gjerne neste gang. Det er veldig viktig at vi blir tatt godt i mot og at hundene får så masse miljøtrening som mulig. Og det er vel så viktig at vi med hunder oppfører oss så bra, at vi ønskes velkommen i framtiden. Kelsie fikk mange til å sukke henført - hun er jo bare nusselig der hun sitter i en litt for stor "dress" og viser alle at hun har planer om en viktig jobb i fremtiden. 

Dagens beste kommentar kom fra en som gikk forbi akkurat i det jeg klikket med klikkeren for å markere at hun jobbet bra og gjorde ting helt riktig! "Oi! Se på den hunden der a! Den har lært seg å klikke nå den vil ha godteri!"  Jeg skjønner at vi hundefolk driver med mye rart og at dette kan virke litt snodig for folk flest. Men vi synes det var en bra kommentar - og tenker vårt om at det måtte jo ha vært himmelrike for en Labrador om dette var tilfelle!

Ellers gikk by-dagen vår med til litt sitt og bli, legge seg og ligge rolig, balansetrening - og endelig fikk jeg tatt bilder av treningen! Tusen takk Jarle; jeg legger ut noen skrytebilder og lar de tale for seg! 

 Kelsie er kjempesliten og sover godt. Hun har seng og teppe og alle mulighetr til å ligge godt, men hennes faste og egenvalgte liggeplass er blant skoene i gangen... Hun får bare sove og kose seg. For i morgen fylles huset med gjeste og bursdagsfeiring - og da står det nye utfordringer og nye muligheter for læring for tur! 




Les mer i arkivet » Mai 2013 » April 2013 » Mars 2013
hits